Dettte er ingen tung dag. Jeg får lyst til å sitere noe fra musikalen Evita: «Ikke gråt for meg Argentina. Sanheten er at jeg aldri slapp dere inn i mine ville dager, min gale eksistens.»

Dette er ingen tung dag. Jeg gjør dette av to enkle grunner. I flere måneder har jeg slitt med å skrive noe fornuftig, og når Martin Drange ikke klarer å provosere meg lengere er det på tide å gi seg.

Kjære Trond: Takk, du har vært min støtte mange ganger når det har blåst ekstra kraftig rundt øra mine. Du er den som har holdt meg nede mange ganger, og ikke minst oppe mange ganger.

Til Victoria: Hadde du vist noen ganger hvordan du har også løftet meg opp hadde du blitt litt flau (Slik jeg har lært deg litt å kjenne) Du har vært en støtte mange ganger, også når du ikke har vist det.

Martin: Hva vil du jeg skal skrive? Martin, Martin , Martin. Det er INGEN (Nei faktisk ikke min fantastiske mor eller min samboer) som noen gang har fått meg til å bli så sint, frustrert og engasjert. Det skal du ha. Du er for meg et mysterie. Rett og slett. Men jeg er nå faktisk glad i deg. Bare så du vet det.

Til dere jeg ikke har nevnt: Tusen takk. Takk for at dere har lest mine inlegg her og på mange andre blogger.

Jeg vet inne i meg at dette er riktig valg. Jeg er ikke lei meg, og ja jeg kommer sikkert til å slenge innom og komentere en blogg eller to. Og hvem vet: Kanskje jeg kommer til å blogge når jeg blir voksen.

Frode.