Tidlig om morgenen 16. juli 1969 tar Neil Armstrong, Edwin «Buzz» Aldrin og Michael Collins plass i Apollo 11s kommandomodul, og litt etter kl. 9.30 skytes Saturn V-raketten opp fra Cape Canaveral i Florida. Åtte år tidligere har president Kennedy lovet at USA før tiåret er omme skal landsette mennesker på Månen og få dem velberget hjem igjen. De tre mennene om bord skal nå sørge for å realisere Kennedys visjon.

20. juli er Apollo 11 gått inn i bane rundt Månen. Armstrong og Aldrin kryper om bord i månelandingsfartøyet Eagle og begynner nedstigningen til Månen, mens Collins blir igjen i kommandomodulen Columbia. Etter en dramatisk landing der Eagle bare har drivstoff i 30 sekunder, puster verden lettet ut idet Armstrongs første ord lyder fra Månen: «Houston, Tranquility Base here, the Eagle has landed».

Noen timer senere går astronautene ut på Månen med Armstrong i spissen. De begynner å samle inn prøver, tar bilder og utplasserer en plakett med et budskap om at mennesket kom til Månen i fredelig hensikt. Mens de to gjør honnør for det amerikanske flagget, taler president Nixon fra Det hvite hus. Etterpå samler Armstrong og Aldrin inn flere prøver og utplasserer måleinstrumenter, blant annet en seismograf som skal måle rystelser etter meteornedslag, en laserreflektor for å kunne måle avstanden til Jorden mer nøyaktig enn før, samt et seil som skal fange opp partikler fra solvinden.

21 timer etter landing starter de to astronautene Eagles rakettmotorer, og kort tid etter gjenforenes de med Collins i Columbia. 24. juli lander kommandomodulen fra Apollo 11 i Stillehavet, der dykkere hjelper de tre ut av romkapselen. En fantastisk romferd er avsluttet.

Astronautene var bare i Arizona

Slik lyder ? kort fortalt ? fortellingen om Apollo 11s måneferd. Siden fulgte det enda fem bemannede ferder til Månen. Men ifølge mange konspirasjonsteoretikere var samtlige av månelandingene en gigantisk svindeloperasjon. Alt sammen ble nemlig tatt opp i et studio på en hemmelig base, Area 51, som ligger i Nevada, eller som noen mener, i Disney-studioene. Bak svindelen sto NASA som ikke ville innrømme at de ikke hadde evnet å realisere Kennedys visjon. Hvem andre som deltok i komplottet, er det uenighet om, men noen teorier hevder at ikke bare USA, men alle romfartsnasjoner var involvert.

Dokumentasjon for sine påstander finner konspirasjonsteoretikerne først og fremst i det omfattende bildematerialet som NASA har latt offentliggjøre av månelandingene. Det påstås nemlig at bildene bærer tydelig preg av å ha blitt produsert i et studio på Jorden.

Hvordan har det seg at mange av bildene viser et vaiende amerikansk flagg når det er et faktum at det ikke blåser på Månen, spør kritikerne. Og hvorfor er det ikke noe støv å se på landingsfartøyets understell? Under nedbremsingen og landingen må jo bremserakettene ha virvlet opp masse månestøv som senere må ha dalt ned på Eagles «føtter», påstås det.

Mye av kritikken omhandler lysforholdene på bildene. Skeptikerne spør først og fremst om hvorfor det ikke er stjerner å se på bildene, bare nattsvart himmel.

Og svaret har de selv på rede hånd: Fordi bakgrunnen er en svart kulisse.

Mange henger seg også opp i skyggene som astronautene og utstyret deres kaster på overflaten. De er verken helt svarte eller helt parallelle; derfor må det finnes en eller flere andre lyskilder enn Solen. Endelig funderer konspirasjonsteoretikerne på hvorfor astronautene alltid ser ut til å være badet i lys, også når de befinner seg i skyggen av månelandingsfartøyet.

Selv om det er NASAs bilder som har gitt mest ammunisjon til kritikerne, listes det også opp en hel rekke andre tvilsomme forhold. For eksempel at strålingen fra Van Allen-beltene rundt Jorden uten videre ville ha drept astronautene. Van Allen-beltene er to spesielt strålingssterke soner i Jordens nærhet. Det ene befinner seg 2000?7000 km over jordoverflaten, det andre i en høyde av 15 000?20 000 km.

Måneferden var teknisk umulig

Videre anfører kritikerne en lang rekke tekniske mangler ved Apollo-ferdene. Raketten man benyttet, hadde ikke nok drivstoff til å nå Månen, blir det sagt.

Ifølge artiklene av den tysk-amerikanske raketteksperten Wernher von Braun fra 1950-årene må en rakett veie nesten 800 000 tonn for å nå direkte til Månen. Saturn V, som sendte opp Apollo 11, veide knapt 3000 tonn. Raketten er en illusjon, og derfor har NASAs sensur fjernet skriftene til Wernher von Braun.

Heller ikke kommandomodulens landing i Stillehavet blir spart for skepsis. Den ville ha brent opp i atmosfæren fordi den verken hadde bremsemotorer eller varmeskjold. Og landingen, slik den ble sett på TV, er også urealistisk. Hastigheten modulen hadde da den traff vannet, ville ført til en så brutal fartsreduksjon at astronautene umulig kunne ha overlevd om de ikke satt i fjærdempede stoler, noe de ikke gjorde. Det var nemlig ingen i modulen da den landet i havet. Armstrong, Aldrin og Collins befant seg under havflaten og entret modulen i dykkerdrakter for senere å stå frem på TV-skjermene verden rundt

Kilde: http://www2.illvit.com/konspiration/article.asp?languageid=no&Tillaeg=Konspiration&Artikel=moonlandings

Frode sier: Jeg menner helt 100% at månelandingen er en stor bløff. USA måtte til månen, uansett hva. Det hadde jo definetivt ikke vært den første gangen, eller en siste USA har løyet til verden.