Jeg har blitt sittende og se på bilder fra mine sommerleirer med Unge Venstre og kjenner følelsene strømme på. Sommerleirer er noe helt spesielt for mange av oss som driver med politikk, og for mange er de årets eventyr. Her møter man likesinnede, mange opplever kjærligheten for første gang og knytter bånd med andre som kan vare livet ut. ~Etter tragedien som nå har inntruffet er ingenting det samme. Hva gikk galt? Hvor henter noen dette hatet sitt fra? Jeg har spurt meg selv de spørsmålene tusenvis av ganger de siste dagene og jeg vet jeg ikke er den eneste. Så fortalte en meget nær venn av meg noe som jeg ikke hadde tenkt på. Han hadde vært inne på Facebook der en bekjent av ham hadde skrevet noe som dette: Nå skal jeg i hvert fall bekjempe lunsjrasismen.

Lunsjrasisme er ikke et norsk ord ennå, men kanskje det er på tide at det blir det.

Hva kan man kalle lunsjrasisme? Det er den typen kommentarer som faller fra mange av oss til stadighet. De ordene som er fylt med mistillit som til stadighet nevnes og som ingen eller få tør å si imot. I det små blir dette mer og mer akseptert og retorikken hardere og hardere etter hvert som tiden går. Vi lar det ofte passere, enten fordi vi ikke ønsker å skape dårlig stemning, men også fordi vi tror at hvis vi overser det så forsvinner det.

Vi må godta at folk har andre meninger, har jeg fått høre, men når ble dette det samme som aldri å ta til motmæle? Debatten om det flerkulturelle samfunnet foregår i flere fora. Vi kan ikke unngå hatet til nett-debattantene, men vi kan gjøre noe i hverdagen. Vi kan tørre å protestere eller diskutere når folk kommer med sitt sinne og sine slengbemerkninger mot uskyldige mennesker. Vi kan ta til motmæle mot holdninger som er med på å sette mennesker i bås. Det lille hatet i hverdagen er vårt ansvar. Det er vårt felles ansvar å ta opp kampen mot det selv hvor ubehagelig det måtte være. For på sikt vil alternativet bli ulevelig.